Bærekraft i husdyr-produksjonen

Foto:  Thorbjørn Refsum

Produksjon av egg-, kjøtt og meieriprodukter har tradisjonelt sett foregått innenlands, hovedsakelig basert på norske fôrressurser, og har vært og er fremdeles viktig for bosetting og sysselsetting i vårt langstrakte land. Beitedyrene utnytter arealer som ikke kan brukes til matproduksjon. Likevel, vi importerer fortsatt over 50 % av matvarene våre. I den verden vi lever i, må  økt selvforsyning og bedre matsikkerhet være viktige mål. Landbruket har imidlertid flere utfordringer som samtidig må løses, blant annet med hensyn til fôrråvarer og klimautslipp.

Mens antall drøvtyggere har holdt seg stabilt eller har gått noe ned de siste tiårene, har det vært en særlig sterk vekst innen svine- og kyllingproduksjonene. Samtidig ser vi en sentralisering av mange av husdyrproduksjonene. I diskusjonene rundt «rødt kjøtt» kan det være greit å vite at kategorien også innbefatter svin. 

Bærekraftig husdyrproduksjon

FN oppfordrer alle land til å utnytte sine naturgitte premisser for matproduksjon. Dels handler det om å produsere den maten en kan i en verden med befolkningsvekst og større matbehov. Dels om matsikkerhet og bærekraft. I Norge utgjør landbruksarealet kun 3,5 %, hvorav cirka 2/3 egner seg best for beite og grasproduksjon. I en på flere måter usikker verdensituasjon, må ambisjonen være å øke vår selvforsyningsgrad av fôrråvarer, fôr og mat. Vi må legge mindre beslag på andre lands natur- og landbruksarealer.  Endringer i vær og klima vil gi utfordringer, men også nye muligheter.

Hva er så en bærekraftig husdyrproduksjon? Her finnes det ingen entydige svar. Dilemmaene og paradoksene er mange. Ordskyen under illustrerer en del av disse. Ekstensive driftsformer gir større klimaavtrykk og er gjerne mer arealkrevende, sammenlignet med intensive driftsformer. Hva er så intensivt? Samtidig er det nettopp utmarksarealene som Norge kan utnytte til matproduksjon, nyttiggjort gjennom beitedyra. Mer intensive driftsformer bruker kunstgjødsel med risiko for utarming av jord og ulike former for utslipp. De er også gjerne mer kraftfôrbaserte, der fôrråvareproduksjon legger beslag på store natur- og landbruksarealer i inn- og utland. Både intensive og ekstensive dyrehold kan ha sine helse- og dyrevelferdsmessige utfordringer. Vi må fortsatt ha rom for ulike produksjonsformer, men alle har potensial til å drives mer bærekraftige. Det må vi jobbe for. 

«Ordkua» over viser mange av de ufordringene, dilemmaene og paradoksene vi står overfor (størrelsene på ordene er mer eller mindre tilfeldige). Poenget er – det finnes få  entydige løsninger, men mye kan gjøres smartere – mer bærekraftig.

I tillegg til natur og klima må vi i bærekraftsammenheng også inkludere sosioøkonomiske forhold – så som alle arbeidsplasser som er knyttet til verdikjedene «fra bås til bord». Vi trenger gode nok nærings- og servicestrukturer for opprettholdelse av bosetting over hele landet – både i sør og i nord. Dette har også betydning for sikkerhet og beredskap nordpå. Bøndene må gis gode nok drift- og avkastningsvilkår som bidrar til å gjøre næringen sunnere.  

I et bærekraftperspektiv kan vi på prinsipielt grunnlag mene – at der en kan, så bør det produseres mat i form av korn, grønt og frukt. Her har bondeorganisasjonene, myndighetene og matkjedene et stort ansvar – for blant annet de rette intensiver (blant annet «kanaliseringspolitikken») og for markedsføring. Det er arealer i dag som brukes til innmarksbeite og fôrproduksjon (her må nesten hest og kjæledyr også tas med), der en kan produsere mat som korn, rot- og belgvekster. I følge NIBIO-rapport dreier det seg om opptil én million dekar (Nr. 170/2019). Uansett grad av omstilling – det vil ta tid, hensyntatt nedskrivninger av lån og nødvendige investeringer, oppbygging av nødvendig kompetanse og infrastruktur., samt markedstilpasninger  

Utfordringer – og muligheter

Utfordringene er mange. Import av fôrråvarer er én av dem. Klimagasser er en annen.  Både karbondioksid (CO2) og lystgass (N2O) som følge av fossilbruk, lystgass fra produksjon av kunstgjødsel og fra nedbryting i gjødsel og jord, og til slutt metanutslipp (CH4) fra drøvtyggere. Også utslipp av nitrogen- og fosforholdige forbindelser må en av hensyn til livet i elver, innsjøer og fjorder få bedre kontroll på. Livsløpsanalyser av de ulike husdyrproduksjonene inngir viktig kunnskap om status og grunnlag for tiltak. Landbrukets klimakalkulatorer vil være et av flere verdifulle verktøy. Mat må vi ha, men landbruket må kutte mer, dersom 0-uttslippssamfunnet innen 2050 skal nås. Det skjer faktisk mye spennende forskning og landbruket har ganske så ambisiøse handlingsplaner, som – om en lykkes, vil hjelpe langt på vei.  

  • Om ulike aktørers bærekraftstrategier og handlingsplaner – se eksempler under «Bærekraftdokumenter» under «Eksterne nettsider» her.

Bevaring og restaurering av natur kommer ofte i konflikt med skog- og landbruk. Vi har svært lite verdifull uberørt natur igjen i Norge. Parallelt blir også bit for bit av den mest verdifulle matjorden borte til fordel for andre interesser. Det er viktigere enn noen gang å både verne verdifull natur og den matjorden vi har igjen. Kan kommunene fortsette å forvalte natur og landbruksarealer eller er tiden inne for mer statlig forvaltning? Mange gamle kulturlandskap med stort biomangfold er også truet og er i ferd med å gro igjen. Hvor mye av det bør og skal vi ta vare på? 

Å bevare den gode dyrehelsa vi har i Norge er viktigere enn noen gang. I en globalisert verden, med «fri flyt» av folk, varer og tjenester er dette en utfordring. Smittestoffer kjenner ingen grenser. Klimaendringene vil også føre med seg flere smittestoffer. Godt smittevern og nødvendig sjukdomsberedskap må videreføres og styrkes. Høypatogen fugleinfluensa og afrikansk svinepest er eksempler på farsotter globalt som har hatt og har enorme konsekvenser. For tette bestander av husdyr, med direkte eller indirekte  kontakt med villfaunaen, kan gi grobunn for utbrudd og spredning av slike sjukdommer. Går sentraliseringen for langt?

En bærekraftig husdyrproduksjon inkluderer også dyrevelferd. Hva er akseptable rammer for hold av husdyr, som også er realistiske med tanke på sosioøkonomiske forhold? Det blir husdyrproduksjonen kontinuerlig utfordret på, både som følge av ny faglig kunnskap om dyras helse og behov, men også av samfunnets forventninger. Temaer ofte oppe til diskusjon er veksthastigheter, dyretettheter, miljø og stell. Husdyrproduksjonene har egne dyrevelferdsprogrammer som skal sikre etterlevelse av regelverk og næringens egne tilleggskrav og dokumentasjon av dette. Disse bør og skal videreutvikles. 

Husdyrproduksjon globalt 

Husdyrproduksjonen i verdens målestokk er enorm og mye av den er mange steder høyst problematisk og utfordrende på mange vis hva angår areal- og ressursbruk, klimaavtrykk, helse og dyrevelferd. Bildet må selvfølgelig nyanseres. Blant annet utgjør små husdyrhold bokstavelig talt en livsviktig nødvendighet for mange. Hovedpoenget her er at norsk husdyrproduksjon ikke uten videre kan sammenlignes med husdyrproduksjoner andre steder, slik det så ofte gjøres – se NORSUS-rapporten som det vises til under. Vi har et av verdens friskeste husdyrbestander, med få sjukdommer og lavt antibiotikaforbruk. Friske dyr er et av flere premisser for god dyrevelferd, gir god fôrutnyttelse og derigjennom lavere klimaavtrykk. 

Nortura har fått NORSUS (Norsk Institutt for bærekraftsforskning) til å lage livsløpsanalyser for de ulike husdyrproduksjonene i Norge. Rapportene og tallenes tale kan du lese her. Karbonfotavtrykkene er betydelig lavere enn de globale gjennomsnittstallene som NNR i 2023 la til grunn. 

Hvordan kan du som produksjonsdyrveterinær, med din kunnskap og kompetanse, bidra og kommunisere rundt tematikken? Vet Sustain og VetSalus sitt faktaark kan kanskje inspirere og motivere?

Dyrehelserapporten 2023 viser at den norske dyrehelsen og dyrevelferden er i internasjonal sammenheng ansett som svært god. Det er i dag få listeførte sykdommer hos landdyr i Norge. Likevel har vi i Norge hatt noen utbrudd av listeførte sykdommer i 2023, så som ringorm på storfe og fugleinfluensa. 

Klimakalkulatoren er et digitalt verktøy som er spesielt utviklet for landbruksnæringen og den norske bonden. Den gir bonden oversikt over utslipp og hvilke muligheter som finnes både for å redusere utslipp og binde karbon som finnes på gårdsnivå. 

Denne NIBIO-rapporten er et bidrag til kunnskapsgrunnlaget for å konkretisere hva bærekraftig matproduksjon betyr i norsk ammeku-produksjon. Utgangspunktet for arbeidet er en helhetlig tilnærming, der alle dimensjoner av bærekraft inkluderes ved bruk av SAFA rammeverket. 

Gjennom både laboratoriestudie og kuforsøk har Kim Viggo Weiby i doktorgradsarbeidet sitt sett på hvilken betydning høstetidspunkt og planteart i eng har for metanproduksjonen. Foto: Hallfrid Simonsen

På oppdrag fra Animalia og MatPrat har NIBIO og Menon Economics i tre ulike rapporter sett på  konsekvenser av et redusert kjøttforbruk i Norge.  Flere scenarier er skissert. 

Myndighetene har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at alvorlige kriser kan påvirke matsikkerheten. God beredskap handler om å være godt forberedt dersom uforutsette hendelser mot matsikkerheten skulle oppstå. Vi er ikke godt nok forberedt i dag.

Det er fire hovedmål for for klimaavtalen: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Planen legger vekt på – «at det skal være mulig å oppnå jordbrukets klimaforpliktelse uten å redusere bruken av norsk matjord, uten å svekke bosetting i distriktene og uten å redusere antall kyr, sau og geiter på norske beiter».

Tall og fakta om de ulike husdyrproduksjonene i Norge – les første kapittel i «Kjøttets tilstand», som Animalia gir ut hver høst. I årsrapportene  finner du også kapitler om dyrehelse, mattrygghet, dyrevelferd, bærekraft og forbrukerdata.