Det er ikke bare oppdrettsfisken som kan bli syk, de ville fiskene er også utsatt for infeksjonssykdommer. Veterinærinstituttet har ansvar for sykdomsoppklaring både for de tamme og ville dyrene, både de på land og de i vann. Villfisk har generelt andre sykdomsproblemer enn oppdrettsfisk og det det kan være vanskelig å oppklare sykdom eller dødelighet i naturen. Derfor har Veterinærinstituttet en egen villfiskansvarlig som samarbeider med fiskepatologene om dette.
I 2024 har Veterinærinstituttet for første gang gitt ut Villfiskrapporten – om helse hos villfisk og edelkreps. Den finner du her. For å få vite litt mer om hvordan arbeidet med den ville fisken foregår, har VetKraft intervjuet Åse Helen Garseth som er fagansvarlig for villfiskhelse i Veterinærinstituttet.
– Hei Åse! Hvor lenge har du jobbet med villfiskhelse og hva var det som fanget interessen din?
Jeg startet i fiskehelsetjeneste i 2001 og der fikk jeg ansvaret for helsekontrollen i en genbank for vill laksefisk i området. I 2004 skiftet jeg jobb, til helsearbeid med genbank og kultiveringsanlegg for villaks. Og i tillegg et EU-prosjekt om smitteutveksling mellom villfisk og oppdrettsfisk. Senere tok jeg en doktorgrad innen nettopp smitteutveksling mellom villfisk og oppdrettsfisk. Det var i 2014.
Helt fra jeg var barn har jeg vært opptatt av alle slags dyr og det som har med biologi og økologi å gjøre. Jeg var i tvil om jeg skulle satse på biologi og økologi eller bli dyrlege – og så ble jeg dyrlege. Den første perioden jobbet jeg som vanlig dyrlege, og så tre år med fjørfe før jeg gikk over til å jobbe med fiskehelse. Nå jobber jeg bare med villfiskhelse og får da kombinert de forskjellige faglige interessene mine.
– Kan du fortelle litt om jobben din som villfiskansvarlig?
Å være fagansvarlig for villfiskhelse betyr at jeg har ansvar for Veterinærinstituttet sin beredskap på det området. Det handler blant annet om helseovervåking av villfisk og meldingssystemet for syk villfisk. Jeg er også prosjektleder for Mattilsynet overvåkingsprogram for villfisk i ferskvann som i år omfatter bakteriell nyresyke. Ellers er jeg rådgiver for forvaltningen i spørsmål om villfiskhelse og gir råd til NGOer og publikum. Jeg er også prosjektleder for helse i genbank for vill laks og medlem av vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Jeg tar initiativ til forskning på aktuelle tema og deltar i den forskninga.
– Hvordan ble villfiskportalen til?
Under en internasjonal workshop om red skin disease høsten 2019 presenterte det svenske veterinærinstituttet (SVA) sin portal for varsler om sykdom hos villfisk. Den tok Veterinærinstituttet utgangspunkt i, og i juni 2020 lanserte vi vårt eget meldingssystem som vi har etablert i samarbeid med Mattilsynet.
– Hvor langt tilbake har vi observasjoner som kan vise trender?
Det avhenger av hvilken art det er snakk om, og hvilken sykdom eller parasitt det dreier seg om. For eksempel har vi data om bakteriell nyresyke fra 1980.
– Hva tenker du om gyrodactylus, lakselus og genetisk forurensning?
• Den norske bekjempelsesstrategien for Gyrodactylus salaris har vært en suksess. Av de 54 vassdraga som opprinnelig var smitta er 43 friskmeldte etter behandling. Det er fem vassdrag i Drivaregionen som er under overvåking etter behandling. I Drammensregionen står det igjen seks elver å behandle. Men vi har en trussel hengende over oss. Både i Russland, Finland og Sverige har de parasitten i mange av vassdraga sine, og det er bare noen få uker siden G. salaris ble påvist i Örekilselven i Sverige. Denne elva er mye nærmere norske vassdrag enn Göta elv som før var det nærmeste infiserte vassdraget som vi visste om på vestkysten av Sverige.
• Lakselus er en av de største truslene for både vill laks og sjøørret, så det er avgjørende å få kontroll på utslippene av lus fra oppdrettsnæringa. Det er viktig å ta inn over seg produksjonen av lus er påvirket av vanntemperatur, og dermed av klimaendringene som vi står midt oppe i. Dette bør ikke være en overraskelse for noen.
• Den ville laksen har over flere tusen år utviklet genetisk distinkte bestander som er tilpasset miljøet i elva de vokste opp i, mens oppdrettslaksen har utgangspunkt i flere laksestammer og er avlet på grunnlag av produksjonsegenskaper. Når oppdrettslaksen gyter med villaks, påvirkes villaksens genetikk og tilpasningsevnen. Her er det et forbedringspotensial, og det er oppdrettsnæringa som har ansvaret.
– Hva med nye arter når temperaturen i havet øker?
Det vil påvirke både næringstilgang og artssammensetning. Nye fiskearter vil ta med seg andre parasitter og smittestoff, og høyere temperaturene vil favorisere andre patogener enn lavere temperaturer. Pukkellaksen har vi allerede fått nordøst fra. Den ble satt ut i Russland for flere år siden og er bedre tilpasset høyere temperatur enn våre stedegne laksefisker. Pukkellaksen har også kortere generasjonsintervall – noe som gir den en ekstra fordel.
Også i ferskvann vil vi se forandringer, men effektene varierer mellom ulike økosystemer og arter.
– Er det noe annet du gjerne vil påpeke?
Mange har fått med seg at det er pukkellaksår, for det meldes stadig om observasjoner i blant annet sosiale medier. I 2025 har ikke Veterinærinstituttet et organisert helseovervåkingsprogram for pukkellakks, men vi ønsker varsel om pukkellaks som viser tegn til sykdom før gyting. Etter gytinga vil pukkellaksen svekkes og dø, og det er naturlig for arten.
– Hva er overordnete sykdomstrender hos villfisk, i hav og i ferskvann?
Dessverre er det ikke etablert tilstrekkelig systematisk overvåking som gir grunnlag for å si noe om sykdomstrender hverken i hav eller ferskvann. Men, det er saprolegniose og parasitter det kommer flest meldinger om på laks i ferskvann. Når det gjelder hav, så er det i stor grad parasitter som overvåkes og også meldes inn.
– Hva brukes innmeldte observasjoner til?
Vi er avhengig av meldingene i fiskehelseovervåkingen i Norge. Fagfolk i Veterinærinstituttet vurderer meldingene som kommer inn, og der det er grunnlag for bekymring ber vi om å få tilsendt fisken for undersøkelse dersom den er tilgjengelig. Ofte er det likevel «normalfunn» som rapporteres inn, og de vanligste meldingene handler om ulike parasitter. I alvorlige saker varsler vi videre til Mattilsynet.
Veterinærinstituttet formidler også funnene på forskjellige måter for å bidra til folkeopplysning.
– Tanker om framtida for villfisk – klima og miljø?
Det settes av for lite ressurser til overvåking og forskning på hvordan klimaendringene og naturkrisen generelt påvirker oss, og miljøet vi lever i. Når vi ikke overvåker og ikke forsker vil vi i veldig mindre grad være forberedt og tilpasse oss de endringene som allerede er der og de som vil komme. Om fisken vil tilpasse seg er an annen ting.
– Takk for praten, Åse – og god sommer! Så oppfordrer vi folk til å følge med, bidra til å gjøre villfiskportalen kjent og å bruke denne! 🙂